Sina Systad

31.05.1927 - 25.05.2018

  &nbsp;

        Foreldrene til Sina kom begge fra husmannsplasser i Luster kommune, helt innerst i Sognefjorden. Det var trange kår, og da de fikk muligheten til å forpakte et småbruk i Etne kommune, pakket de flyttelasset og dro i 1924<br />
        Sina ble født på Øklandtunet i Litledalen 31.05.1927, som nest yngst i en søskenflokk på 6. I Litledalen var det et yrende liv med
      
        mange unger, og hun hadde en god og trygg oppvekst der.<br />
        Bestemor og bestefar fikk etter hvert kjøpt seg en eiendom på Hardeland, 5 km lenger oppe i dalen. Dette var en fjellgard, og bestefar måtte gå i gang med å rydde land, og bygge nytt hus. I 1940, da krigen brøt ut var ikke huset ferdig, men de måtte likevel flytte inn i det for at det ikke skulle bli overtatt av okkupasjonsmakten. Da var mor 12 år.
      
        Øklandtunet
      
        På Hardeland var det ikke så mye unger, så det ble nok en del turer ned til vennene i Litledalen. Mor bodde på Hardeland frem til 1949 da hun flyttet til Bergen.<br />
        Her fikk hun seg arbeid som syerske hos Bryner konfeksjon i Strandgaten.<br />
        Hun bodde på pensjonat i Rosenberggaten, og delte rom med sin søster Marie.
      
        På samme pensjonat bodde også Peder sammen med sin bror Håkon.<br />
        Sina og Peder ble ganske snart et par og flyttet sammen i Vestre Torvgate 12.<br />
        Leiligheten var sentralt plassert i Bergen, og begge hadde sitt arbeid i nærheten.<br />
        I 1952 kom Kjell til verden, og fikk all oppmerksomhet frem til jeg ble født i 1959.<br />
        Både far og mor var utadvendte og likte å ha folk rundt seg. Kom det sogninger til byen var det alltid en tur innom oss i Vestre Torvgate. Det var en fin tid, og mor likte å traktere sine gjester. Vi hadde også tante Johanne og onkel Oskar like i nærheten, og var mye sammen med dem. Onkel Oskar laget rattkjelke til meg og den hadde vi ofte med på Fløyen om vintrene. Det gikk så det suste nedover fløysvingene.<br />
        Vi gikk mye på tur i helgene både sommer og vinter, og Kjell og jeg spradet rundt i hjemmesydde fritidsdresser som var den tids mote. Mor sydde det meste av klærne våre, og den gangen var det ikke noe merkehysteri. Hun var flink med all slags håndarbeid, og strikket både gensere og labber i massevis.<br />
        Somrene tilbrakte vi på Systadgjerdet og på Hardeland hos bestemor og bestefar i Etne. Her var vi med i slåtten, og det var fantastiske dager sammen med besteforeldre,tanter, onkler og søskenbarn. Bestefar Kristian i Etne hadde hest de første årene jeg kan huske, men etter en tid solgte han hesten, og da drog han alt tørrhøyet inn på en stor skikjelke. I motbakkene opp til låven bar han alt høyet i en stor høybør. Jeg husker han samlet alt høyet i en stor bør som han tok på seg som en enorm ryggsekk. Han satte seg ned på bakken og strammet tauet, før han begynte å gynge frem og tilbake for at det skulle være mulig å reise seg. Da han kom på beina var det som en stor høysåte som gikk på egne bein. Det var bare anklene som var synlig bakfra. Det har gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Bestefar Kristian var en sterk og arbeidsom mann. Han hadde dette fine milde vesenet som mor også hadde. Når han satte seg i stolen sin og røykte snadde etter en lang arbeidsdag, var det en veldig behagelig ro over han.<br />
        Etter en lang sommer bar det tilbake til Bergen med M/S Sunnhordland. Husker den som et stort skip, og det tok hele natten før vi var framme.<br />
        Den siste tiden vi bodde i Bergen var nokså kummerlige. Hele huset var angrepet av hussopp, og det var en påkjenning å bo der. Vi bodde i 3. etasje og balanserte på bjelkene
      
        for å komme ut på kjøkkenet og på do i bakgangen. Trakket vi feil på bjelkene gikk det rett i kjelleren, for det var åpent helt ned. Ikke mye HMS den gangen.<br />
        Vi bodde i Vestre Torvgate 12 frem til påsken 1972. Huset var da overtatt av BOB og vi var så heldig å få ”rykke opp” til en leilighet i Myrdalskogen/ Åsane. Husker dette var stort for mor, for endelig fikk vi eget bad og det var til og med eget vaskerom i leiligheten. Litt av en overgang.
      
        Myrdalskogen ble bare et mellomspill, for etter to år flyttet vi videre til Knarvik.<br />
        Her ble det selveiende rekkehus over to etasjer og stor veranda med utsikt over fjorden. Tante Johanne, Kari og Terje, og Kjell og Anne Gro kjøpte også hus der, så det ble som en storfamilie, og litt som tiden i Vestre Torvgate. Etter et par år på hybel hos oss kjøpte også fetter Rune seg en leilighet der.<br />
        Mor begynte å arbeide som renholder i Lindås Kommune, og hadde både Rådhuset og skolene som sin arbeidsplass. Hun trivdes med å være tilbake i jobb, og hadde gode dager. Far var dessverre veldig plaget av en utslitt hofte, og den gangen var det mange års ventetid for operasjon. Han fikk mange dager ødelagt av smerter på denne tiden. Bestefar Kristian var blitt enkemann og bodde hos oss i lange perioder, men i et rekkehus med helt like innganger var det ikke alltid så lett å finne riktig dør.<br />
        Det hendte noen ganger at han tok turen inn til naboen, men bestefar var som sagt en godslig mann og det endte alltid med smil og latter.<br />
        Mor og far hadde drømmen om eget hus, og etter 7 år i Lyngmarka gikk de i gang med å bygge sin enebolig i Litlevika 9. De flyttet inn i 1982, så endelig var målet nådd.<br />
        Far hadde aldri hatt noen interesse for å kjøre bil, men nå begynte han med kjøretimer, tok sertifikat og kjøpte bil. Nå kunne de omsider reise på turer og gjøre som de ville. Han angret på at han ikke hadde gjort det før, for dette likte han godt.<br />
        Bestemor Kari i Sogn var blitt enke. Om somrene bodde hun på Systadgjerdet som hun alltid hadde gjort, og om vintrene bodde også hun hos mor og far, sammen med bestefar Kristian.<br />
        Det ble til tider mye å gjøre for mor i tillegg til full jobb, men hun taklet det alltid bra og med godt humør.<br />
        Bestefar Kristian døde i 1985, 91 år gammel. Han var sprek og klar i hodet til det siste. Han var faktisk en av de første som fikk operert inn Pacemaker. Husker batteriet var som en stor klump på brystet hans. Han var en fantastisk mann.<br />
        I 1986 flyttet Randi, Frida og jeg midlertidig inn i kjelleren hos mor og far. Det var kjekt å bo hjemme hos foreldrene igjen en periode, og de syntes det var stas å få et lite barnebarn i huset.<br />
        Det var på denne tiden mor fikk kreft. Det var tøffe tak, men heldigvis ble det oppdaget på et så tidlig stadium at behandlingen virket og hun ble frisk igjen.<br />
        Både hun og far fikk en del år til i arbeidslivet,<br />
        men far fikk etter hvert store problemer med<br />
        den andre hoften, og måtte nok en gang vente på<br />
        operasjon.<br />
        I 1993 dro far, mor, Kjell og jeg til Kreta. Vi<br />
        hadde en veldig kjekk uke sammen, og dette ble<br />
        faktisk den eneste ferieturen vi hadde sammen<br />
        siden somrene i barndommen. Det er gode<br />
        minner å ta med, og jeg er veldig glad for at vi<br />
        gjorde det.
      
        Ferie på Kreta
      
        Vi var egentlig akkurat kommet hjem igjen da far fikk en kreftdiagnose. Hoften var bra etter operasjonen, men ble nå avløst av noe mye mer alvorlig. Han slet i to år før han døde i 1995.<br />
        Han bodde hjemme med store smerter hele tiden, og mor pleiet ham 24 timer i døgnet. Da han døde var hun 68 år og helt utslitt.
      
        Savnet etter far var selvfølgelig stort etter et langt samliv, men positiv som hun var, klarte hun å se gleden i alt det andre som livet har å by på. Hun hadde 5 barnebarn som hun var veldig opptatt av, og hadde mye tid sammen med. I årene som kom ble det mange bilturer med Johanne og Håkon. De reiste landet rundt i turbofart, og hadde et flott fellesskap.
      
        Mor likte å ha folk rundt seg, og hver gang jeg ringte henne, svarte hun: hei, kjem du?<br />
        Hver lørdag kl. 12 var det pannekakesteiking hos mor. Dette ble en tradisjon, og som oftest var vi mange rundt bordet. Kjell var der alltid. Han var helt vill etter pannekaker.
      
        Pannekaketid
      
        Mor hadde et mildt og behagelig vesen. Hun smilte mye, og stilte opp i alle sammenhenger. Opp gjennom livet kan jeg faktisk ikke huske at vi har kranglet en eneste gang.<br />
        Ikke engang da jeg kom hjem til mor og far med tre geitekillinger som jeg hadde med fra et opphold i Numedal fikk jeg negative kommentarer. De tok imot geitene, og hadde dem i pensjon i garasjen i tre uker, før Kjell stilte velvillig opp og kjørte dem til et nytt liv i Sogn. De var glad i dyr, men det var nok ikke helt vanlig å ha geiter i et boligfelt, og de fikk sikkert et bedre liv i en størrre flokk.<br />
        Mor hadde hus og hage, og det krevde sitt både sommer og vinter. Både Kjell og jeg hadde mye å styre med, så da Abedin flyttet inn i kjelleren var det til god hjelp for oss alle. Han stilte opp og klippet plen og hekk, og om vinteren tok han seg av snømåking.Det viktigste for henne var faktisk å ha en rolig og god leieboer som var i huset og fulgte med. Det hendte hun sa: Abedin er så stille, skulle ønske han kunne bråke litt mer så jeg visste at han var der. De ble gode venner i løpet av de siste 10 årene.
      
        Vi, og Kjell sin familie hadde julefeiring hos henne vekselvis annet hvert år. Hun likte å stelle i stand, og det var gode dager med mye god mat.<br />
        Det ble etter hvert mye arbeid for henne, og de siste 10 årene byttet vi om på rollene. Da var det hun som kom på julebesøk til oss.
      
        Etter som tiden gikk fikk hun også oldebarn.<br />
        Tre jenter og fem gutter som hun var uendelig glad i og stolt over.
      
        Mor hadde mye kontakt med sine venninner fra barndommen. De besøkte hverandre og reiste på lange turer sammen. De hadde bl.a en rundreise med Hurtigruten som hun syntes var en flott opplevelse. De fleste barndomsveninnene hadde hun god kontakt med hele livet, og hun kunne sitte å prate i telefonen i lange stunder, men nå på slutten var det ingen igjen å ringe til. Tiden hadde innhentet dem alle.
      
        Hun hadde en del plager med slitasje i rygg og knær, så det ble vondt for henne å komme seg rundt til fots. Løsningen ble en handicap-scooter fra hjelpemidddelsentralen. Den likte hun, og nå kjørte hun rundt på egenhånd. Hun klarte seg fint, stort sett. Hun var engang uheldig og veltet i grøften langs E 39 i Gjervik. Da hun ringte til meg og fortalte det spurte jeg selvfølgelig hvordan det gikk. Det gikk helt fint sa hun, det stoppet mange biler og det kom folk fra alle kanter. De fikk meg og scooteren på rett kjøl igjen, og da jeg ikke hadde skadet meg, fikk jeg kjøre videre.
      
        Typisk mor, opp igjen og full fart videre.
      
        Mor feiret sin 90-års dag 31.05. 2017.<br />
        Det var en fin dag med sol fra skyfri himmel.<br />
        Denne dagen hadde hun sett frem til, og da det kom mange gjester, var dagen perfekt. Det var det som var mor sin største glede. Å samle folk hun var glad i, og ha det kjekt sammen.<br />
        I slutten av september 2017, ble hun akutt syk, og sendt på sykehus i all hast.<br />
        Det var mistanke om slag, men etter to uker på Haraldsplass ble hun utskrevet. Hun kunne ikke lenger bo hjemme,så etter 2 måneder med midlertidig opphold ble hun tildelt fast opphold på Knarvik Sjukeheim.<br />
        Hun ble etter hvert plaget av demens, og hun så til tider ting som ingen andre så.<br />
        Hun fortalte om det hun hadde opplevd, og i de fleste tilfellene var det hyggelige hendelser knyttet til livet i Litledalen. Hun hadde møtt venner som hadde vært død i 30 år, men det var veldig tydelig for henne. Stort sett gode drømmer fra en god oppvekst. Hun var klar over at hun rotet en del, og at ikke alt hun trodde hun opplevde var sant. Det hendte fantasiene ble for voldsomme, så da måtte vi korrigere henne.<br />
        En gang hun hadde besøk av tantebarnet Mette fortalte hun noe som Mette stusset over. Da hadde hun et blaff av selvinnsikt og sa: Å, du veit ikkje at eg lyg du!<br />
        På Knarvik Sjukeheim hadde hun det godt. Det er fantastiske mennesker som jobber der, og personalet behandlet henne veldig fint og hun følte seg trygg.<br />
        11. mai falt hun på badet og slo seg. Ikke alvorlig, men etter det kom hun ikke ut av sengen mer. Hun klarte ikke å spise og tilstanden forverret seg.<br />
        Store smerter gjorde det vanskelig for henne, og de siste dagene var det en påkjenning å være der og se lidelsene hennes. Alle barnebarna var innom å besøkte henne, men hun var trøtt og sliten.<br />
        Kjell og jeg var hos henne de siste døgnene, og hun åpnet noen ganger øynene og smilte da hun så oss. Hun lå fredelig og sov og til slutt sovnet hun stille inn.<br />
        Mor har hatt et langt og godt liv, hun har gitt oss så mye varme og godhet,og dette er noe vi bærer med oss videre.<br />
        Hun hadde det så vondt på slutten at det var godt hun fikk slippe nå.<br />
        Hun har vært en fantastisk mor,bestemor og oldemor, og vi savner henne veldig, men heldigvis har vi så mange gode minner som vi kan ta frem i tunge stunder.
      
  &nbsp;

  &nbsp;

Foreldrene til Sina kom begge fra husmannsplasser i Luster kommune, helt innerst i Sognefjorden. Det var trange kår, og da de fikk muligheten til å forpakte et småbruk i Etne kommune, pakket de flyttelasset og dro i 1924 Sina ble født på Øklandtunet i Litledalen 31.05.1927, som nest yngst i en søskenflokk på 6. I Litledalen var det et yrende liv med mange unger, og hun hadde en god og trygg oppvekst der. Bestemor og bestefar fikk etter hvert kjøpt seg en eiendom på Hardeland, 5 km lenger oppe i dalen. Dette var en fjellgard, og bestefar måtte gå i gang med å rydde land, og bygge nytt hus. I 1940, da krigen brøt ut var ikke huset ferdig, men de måtte likevel flytte inn i det for at det ikke skulle bli overtatt av okkupasjonsmakten. Da var mor 12 år. Øklandtunet På Hardeland var det ikke så mye unger, så det ble nok en del turer ned til vennene i Litledalen. Mor bodde på Hardeland frem til 1949 da hun flyttet til Bergen. Her fikk hun seg arbeid som syerske hos Bryner konfeksjon i Strandgaten. Hun bodde på pensjonat i Rosenberggaten, og delte rom med sin søster Marie. På samme pensjonat bodde også Peder sammen med sin bror Håkon. Sina og Peder ble ganske snart et par og flyttet sammen i Vestre Torvgate 12. Leiligheten var sentralt plassert i Bergen, og begge hadde sitt arbeid i nærheten. I 1952 kom Kjell til verden, og fikk all oppmerksomhet frem til jeg ble født i 1959. Både far og mor var utadvendte og likte å ha folk rundt seg. Kom det sogninger til byen var det alltid en tur innom oss i Vestre Torvgate. Det var en fin tid, og mor likte å traktere sine gjester. Vi hadde også tante Johanne og onkel Oskar like i nærheten, og var mye sammen med dem. Onkel Oskar laget rattkjelke til meg og den hadde vi ofte med på Fløyen om vintrene. Det gikk så det suste nedover fløysvingene. Vi gikk mye på tur i helgene både sommer og vinter, og Kjell og jeg spradet rundt i hjemmesydde fritidsdresser som var den tids mote. Mor sydde det meste av klærne våre, og den gangen var det ikke noe merkehysteri. Hun var flink med all slags håndarbeid, og strikket både gensere og labber i massevis. Somrene tilbrakte vi på Systadgjerdet og på Hardeland hos bestemor og bestefar i Etne. Her var vi med i slåtten, og det var fantastiske dager sammen med besteforeldre,tanter, onkler og søskenbarn. Bestefar Kristian i Etne hadde hest de første årene jeg kan huske, men etter en tid solgte han hesten, og da drog han alt tørrhøyet inn på en stor skikjelke. I motbakkene opp til låven bar han alt høyet i en stor høybør. Jeg husker han samlet alt høyet i en stor bør som han tok på seg som en enorm ryggsekk. Han satte seg ned på bakken og strammet tauet, før han begynte å gynge frem og tilbake for at det skulle være mulig å reise seg. Da han kom på beina var det som en stor høysåte som gikk på egne bein. Det var bare anklene som var synlig bakfra. Det har gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Bestefar Kristian var en sterk og arbeidsom mann. Han hadde dette fine milde vesenet som mor også hadde. Når han satte seg i stolen sin og røykte snadde etter en lang arbeidsdag, var det en veldig behagelig ro over han. Etter en lang sommer bar det tilbake til Bergen med M/S Sunnhordland. Husker den som et stort skip, og det tok hele natten før vi var framme. Den siste tiden vi bodde i Bergen var nokså kummerlige. Hele huset var angrepet av hussopp, og det var en påkjenning å bo der. Vi bodde i 3. etasje og balanserte på bjelkene for å komme ut på kjøkkenet og på do i bakgangen. Trakket vi feil på bjelkene gikk det rett i kjelleren, for det var åpent helt ned. Ikke mye HMS den gangen. Vi bodde i Vestre Torvgate 12 frem til påsken 1972. Huset var da overtatt av BOB og vi var så heldig å få ”rykke opp” til en leilighet i Myrdalskogen/ Åsane. Husker dette var stort for mor, for endelig fikk vi eget bad og det var til og med eget vaskerom i leiligheten. Litt av en overgang. Myrdalskogen ble bare et mellomspill, for etter to år flyttet vi videre til Knarvik. Her ble det selveiende rekkehus over to etasjer og stor veranda med utsikt over fjorden. Tante Johanne, Kari og Terje, og Kjell og Anne Gro kjøpte også hus der, så det ble som en storfamilie, og litt som tiden i Vestre Torvgate. Etter et par år på hybel hos oss kjøpte også fetter Rune seg en leilighet der. Mor begynte å arbeide som renholder i Lindås Kommune, og hadde både Rådhuset og skolene som sin arbeidsplass. Hun trivdes med å være tilbake i jobb, og hadde gode dager. Far var dessverre veldig plaget av en utslitt hofte, og den gangen var det mange års ventetid for operasjon. Han fikk mange dager ødelagt av smerter på denne tiden. Bestefar Kristian var blitt enkemann og bodde hos oss i lange perioder, men i et rekkehus med helt like innganger var det ikke alltid så lett å finne riktig dør. Det hendte noen ganger at han tok turen inn til naboen, men bestefar var som sagt en godslig mann og det endte alltid med smil og latter. Mor og far hadde drømmen om eget hus, og etter 7 år i Lyngmarka gikk de i gang med å bygge sin enebolig i Litlevika 9. De flyttet inn i 1982, så endelig var målet nådd. Far hadde aldri hatt noen interesse for å kjøre bil, men nå begynte han med kjøretimer, tok sertifikat og kjøpte bil. Nå kunne de omsider reise på turer og gjøre som de ville. Han angret på at han ikke hadde gjort det før, for dette likte han godt. Bestemor Kari i Sogn var blitt enke. Om somrene bodde hun på Systadgjerdet som hun alltid hadde gjort, og om vintrene bodde også hun hos mor og far, sammen med bestefar Kristian. Det ble til tider mye å gjøre for mor i tillegg til full jobb, men hun taklet det alltid bra og med godt humør. Bestefar Kristian døde i 1985, 91 år gammel. Han var sprek og klar i hodet til det siste. Han var faktisk en av de første som fikk operert inn Pacemaker. Husker batteriet var som en stor klump på brystet hans. Han var en fantastisk mann. I 1986 flyttet Randi, Frida og jeg midlertidig inn i kjelleren hos mor og far. Det var kjekt å bo hjemme hos foreldrene igjen en periode, og de syntes det var stas å få et lite barnebarn i huset. Det var på denne tiden mor fikk kreft. Det var tøffe tak, men heldigvis ble det oppdaget på et så tidlig stadium at behandlingen virket og hun ble frisk igjen. Både hun og far fikk en del år til i arbeidslivet, men far fikk etter hvert store problemer med den andre hoften, og måtte nok en gang vente på operasjon. I 1993 dro far, mor, Kjell og jeg til Kreta. Vi hadde en veldig kjekk uke sammen, og dette ble faktisk den eneste ferieturen vi hadde sammen siden somrene i barndommen. Det er gode minner å ta med, og jeg er veldig glad for at vi gjorde det. Ferie på Kreta Vi var egentlig akkurat kommet hjem igjen da far fikk en kreftdiagnose. Hoften var bra etter operasjonen, men ble nå avløst av noe mye mer alvorlig. Han slet i to år før han døde i 1995. Han bodde hjemme med store smerter hele tiden, og mor pleiet ham 24 timer i døgnet. Da han døde var hun 68 år og helt utslitt. Savnet etter far var selvfølgelig stort etter et langt samliv, men positiv som hun var, klarte hun å se gleden i alt det andre som livet har å by på. Hun hadde 5 barnebarn som hun var veldig opptatt av, og hadde mye tid sammen med. I årene som kom ble det mange bilturer med Johanne og Håkon. De reiste landet rundt i turbofart, og hadde et flott fellesskap. Mor likte å ha folk rundt seg, og hver gang jeg ringte henne, svarte hun: hei, kjem du? Hver lørdag kl. 12 var det pannekakesteiking hos mor. Dette ble en tradisjon, og som oftest var vi mange rundt bordet. Kjell var der alltid. Han var helt vill etter pannekaker. Pannekaketid Mor hadde et mildt og behagelig vesen. Hun smilte mye, og stilte opp i alle sammenhenger. Opp gjennom livet kan jeg faktisk ikke huske at vi har kranglet en eneste gang. Ikke engang da jeg kom hjem til mor og far med tre geitekillinger som jeg hadde med fra et opphold i Numedal fikk jeg negative kommentarer. De tok imot geitene, og hadde dem i pensjon i garasjen i tre uker, før Kjell stilte velvillig opp og kjørte dem til et nytt liv i Sogn. De var glad i dyr, men det var nok ikke helt vanlig å ha geiter i et boligfelt, og de fikk sikkert et bedre liv i en størrre flokk. Mor hadde hus og hage, og det krevde sitt både sommer og vinter. Både Kjell og jeg hadde mye å styre med, så da Abedin flyttet inn i kjelleren var det til god hjelp for oss alle. Han stilte opp og klippet plen og hekk, og om vinteren tok han seg av snømåking.Det viktigste for henne var faktisk å ha en rolig og god leieboer som var i huset og fulgte med. Det hendte hun sa: Abedin er så stille, skulle ønske han kunne bråke litt mer så jeg visste at han var der. De ble gode venner i løpet av de siste 10 årene. Vi, og Kjell sin familie hadde julefeiring hos henne vekselvis annet hvert år. Hun likte å stelle i stand, og det var gode dager med mye god mat. Det ble etter hvert mye arbeid for henne, og de siste 10 årene byttet vi om på rollene. Da var det hun som kom på julebesøk til oss. Etter som tiden gikk fikk hun også oldebarn. Tre jenter og fem gutter som hun var uendelig glad i og stolt over. Mor hadde mye kontakt med sine venninner fra barndommen. De besøkte hverandre og reiste på lange turer sammen. De hadde bl.a en rundreise med Hurtigruten som hun syntes var en flott opplevelse. De fleste barndomsveninnene hadde hun god kontakt med hele livet, og hun kunne sitte å prate i telefonen i lange stunder, men nå på slutten var det ingen igjen å ringe til. Tiden hadde innhentet dem alle. Hun hadde en del plager med slitasje i rygg og knær, så det ble vondt for henne å komme seg rundt til fots. Løsningen ble en handicap-scooter fra hjelpemidddelsentralen. Den likte hun, og nå kjørte hun rundt på egenhånd. Hun klarte seg fint, stort sett. Hun var engang uheldig og veltet i grøften langs E 39 i Gjervik. Da hun ringte til meg og fortalte det spurte jeg selvfølgelig hvordan det gikk. Det gikk helt fint sa hun, det stoppet mange biler og det kom folk fra alle kanter. De fikk meg og scooteren på rett kjøl igjen, og da jeg ikke hadde skadet meg, fikk jeg kjøre videre. Typisk mor, opp igjen og full fart videre. Mor feiret sin 90-års dag 31.05. 2017. Det var en fin dag med sol fra skyfri himmel. Denne dagen hadde hun sett frem til, og da det kom mange gjester, var dagen perfekt. Det var det som var mor sin største glede. Å samle folk hun var glad i, og ha det kjekt sammen. I slutten av september 2017, ble hun akutt syk, og sendt på sykehus i all hast. Det var mistanke om slag, men etter to uker på Haraldsplass ble hun utskrevet. Hun kunne ikke lenger bo hjemme,så etter 2 måneder med midlertidig opphold ble hun tildelt fast opphold på Knarvik Sjukeheim. Hun ble etter hvert plaget av demens, og hun så til tider ting som ingen andre så. Hun fortalte om det hun hadde opplevd, og i de fleste tilfellene var det hyggelige hendelser knyttet til livet i Litledalen. Hun hadde møtt venner som hadde vært død i 30 år, men det var veldig tydelig for henne. Stort sett gode drømmer fra en god oppvekst. Hun var klar over at hun rotet en del, og at ikke alt hun trodde hun opplevde var sant. Det hendte fantasiene ble for voldsomme, så da måtte vi korrigere henne. En gang hun hadde besøk av tantebarnet Mette fortalte hun noe som Mette stusset over. Da hadde hun et blaff av selvinnsikt og sa: Å, du veit ikkje at eg lyg du! På Knarvik Sjukeheim hadde hun det godt. Det er fantastiske mennesker som jobber der, og personalet behandlet henne veldig fint og hun følte seg trygg. 11. mai falt hun på badet og slo seg. Ikke alvorlig, men etter det kom hun ikke ut av sengen mer. Hun klarte ikke å spise og tilstanden forverret seg. Store smerter gjorde det vanskelig for henne, og de siste dagene var det en påkjenning å være der og se lidelsene hennes. Alle barnebarna var innom å besøkte henne, men hun var trøtt og sliten. Kjell og jeg var hos henne de siste døgnene, og hun åpnet noen ganger øynene og smilte da hun så oss. Hun lå fredelig og sov og til slutt sovnet hun stille inn. Mor har hatt et langt og godt liv, hun har gitt oss så mye varme og godhet,og dette er noe vi bærer med oss videre. Hun hadde det så vondt på slutten at det var godt hun fikk slippe nå. Hun har vært en fantastisk mor,bestemor og oldemor, og vi savner henne veldig, men heldigvis har vi så mange gode minner som vi kan ta frem i tunge stunder.

  &nbsp;

        Foreldrene til Sina kom begge fra husmannsplasser i Luster kommune, helt innerst i Sognefjorden. Det var trange kår, og da de fikk muligheten til å forpakte et småbruk i Etne kommune, pakket de flyttelasset og dro i 1924<br />
        Sina ble født på Øklandtunet i Litledalen 31.05.1927, som nest yngst i en søskenflokk på 6. I Litledalen var det et yrende liv med
      
        mange unger, og hun hadde en god og trygg oppvekst der.<br />
        Bestemor og bestefar fikk etter hvert kjøpt seg en eiendom på Hardeland, 5 km lenger oppe i dalen. Dette var en fjellgard, og bestefar måtte gå i gang med å rydde land, og bygge nytt hus. I 1940, da krigen brøt ut var ikke huset ferdig, men de måtte likevel flytte inn i det for at det ikke skulle bli overtatt av okkupasjonsmakten. Da var mor 12 år.
      
        Øklandtunet
      
        På Hardeland var det ikke så mye unger, så det ble nok en del turer ned til vennene i Litledalen. Mor bodde på Hardeland frem til 1949 da hun flyttet til Bergen.<br />
        Her fikk hun seg arbeid som syerske hos Bryner konfeksjon i Strandgaten.<br />
        Hun bodde på pensjonat i Rosenberggaten, og delte rom med sin søster Marie.
      
        På samme pensjonat bodde også Peder sammen med sin bror Håkon.<br />
        Sina og Peder ble ganske snart et par og flyttet sammen i Vestre Torvgate 12.<br />
        Leiligheten var sentralt plassert i Bergen, og begge hadde sitt arbeid i nærheten.<br />
        I 1952 kom Kjell til verden, og fikk all oppmerksomhet frem til jeg ble født i 1959.<br />
        Både far og mor var utadvendte og likte å ha folk rundt seg. Kom det sogninger til byen var det alltid en tur innom oss i Vestre Torvgate. Det var en fin tid, og mor likte å traktere sine gjester. Vi hadde også tante Johanne og onkel Oskar like i nærheten, og var mye sammen med dem. Onkel Oskar laget rattkjelke til meg og den hadde vi ofte med på Fløyen om vintrene. Det gikk så det suste nedover fløysvingene.<br />
        Vi gikk mye på tur i helgene både sommer og vinter, og Kjell og jeg spradet rundt i hjemmesydde fritidsdresser som var den tids mote. Mor sydde det meste av klærne våre, og den gangen var det ikke noe merkehysteri. Hun var flink med all slags håndarbeid, og strikket både gensere og labber i massevis.<br />
        Somrene tilbrakte vi på Systadgjerdet og på Hardeland hos bestemor og bestefar i Etne. Her var vi med i slåtten, og det var fantastiske dager sammen med besteforeldre,tanter, onkler og søskenbarn. Bestefar Kristian i Etne hadde hest de første årene jeg kan huske, men etter en tid solgte han hesten, og da drog han alt tørrhøyet inn på en stor skikjelke. I motbakkene opp til låven bar han alt høyet i en stor høybør. Jeg husker han samlet alt høyet i en stor bør som han tok på seg som en enorm ryggsekk. Han satte seg ned på bakken og strammet tauet, før han begynte å gynge frem og tilbake for at det skulle være mulig å reise seg. Da han kom på beina var det som en stor høysåte som gikk på egne bein. Det var bare anklene som var synlig bakfra. Det har gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Bestefar Kristian var en sterk og arbeidsom mann. Han hadde dette fine milde vesenet som mor også hadde. Når han satte seg i stolen sin og røykte snadde etter en lang arbeidsdag, var det en veldig behagelig ro over han.<br />
        Etter en lang sommer bar det tilbake til Bergen med M/S Sunnhordland. Husker den som et stort skip, og det tok hele natten før vi var framme.<br />
        Den siste tiden vi bodde i Bergen var nokså kummerlige. Hele huset var angrepet av hussopp, og det var en påkjenning å bo der. Vi bodde i 3. etasje og balanserte på bjelkene
      
        for å komme ut på kjøkkenet og på do i bakgangen. Trakket vi feil på bjelkene gikk det rett i kjelleren, for det var åpent helt ned. Ikke mye HMS den gangen.<br />
        Vi bodde i Vestre Torvgate 12 frem til påsken 1972. Huset var da overtatt av BOB og vi var så heldig å få ”rykke opp” til en leilighet i Myrdalskogen/ Åsane. Husker dette var stort for mor, for endelig fikk vi eget bad og det var til og med eget vaskerom i leiligheten. Litt av en overgang.
      
        Myrdalskogen ble bare et mellomspill, for etter to år flyttet vi videre til Knarvik.<br />
        Her ble det selveiende rekkehus over to etasjer og stor veranda med utsikt over fjorden. Tante Johanne, Kari og Terje, og Kjell og Anne Gro kjøpte også hus der, så det ble som en storfamilie, og litt som tiden i Vestre Torvgate. Etter et par år på hybel hos oss kjøpte også fetter Rune seg en leilighet der.<br />
        Mor begynte å arbeide som renholder i Lindås Kommune, og hadde både Rådhuset og skolene som sin arbeidsplass. Hun trivdes med å være tilbake i jobb, og hadde gode dager. Far var dessverre veldig plaget av en utslitt hofte, og den gangen var det mange års ventetid for operasjon. Han fikk mange dager ødelagt av smerter på denne tiden. Bestefar Kristian var blitt enkemann og bodde hos oss i lange perioder, men i et rekkehus med helt like innganger var det ikke alltid så lett å finne riktig dør.<br />
        Det hendte noen ganger at han tok turen inn til naboen, men bestefar var som sagt en godslig mann og det endte alltid med smil og latter.<br />
        Mor og far hadde drømmen om eget hus, og etter 7 år i Lyngmarka gikk de i gang med å bygge sin enebolig i Litlevika 9. De flyttet inn i 1982, så endelig var målet nådd.<br />
        Far hadde aldri hatt noen interesse for å kjøre bil, men nå begynte han med kjøretimer, tok sertifikat og kjøpte bil. Nå kunne de omsider reise på turer og gjøre som de ville. Han angret på at han ikke hadde gjort det før, for dette likte han godt.<br />
        Bestemor Kari i Sogn var blitt enke. Om somrene bodde hun på Systadgjerdet som hun alltid hadde gjort, og om vintrene bodde også hun hos mor og far, sammen med bestefar Kristian.<br />
        Det ble til tider mye å gjøre for mor i tillegg til full jobb, men hun taklet det alltid bra og med godt humør.<br />
        Bestefar Kristian døde i 1985, 91 år gammel. Han var sprek og klar i hodet til det siste. Han var faktisk en av de første som fikk operert inn Pacemaker. Husker batteriet var som en stor klump på brystet hans. Han var en fantastisk mann.<br />
        I 1986 flyttet Randi, Frida og jeg midlertidig inn i kjelleren hos mor og far. Det var kjekt å bo hjemme hos foreldrene igjen en periode, og de syntes det var stas å få et lite barnebarn i huset.<br />
        Det var på denne tiden mor fikk kreft. Det var tøffe tak, men heldigvis ble det oppdaget på et så tidlig stadium at behandlingen virket og hun ble frisk igjen.<br />
        Både hun og far fikk en del år til i arbeidslivet,<br />
        men far fikk etter hvert store problemer med<br />
        den andre hoften, og måtte nok en gang vente på<br />
        operasjon.<br />
        I 1993 dro far, mor, Kjell og jeg til Kreta. Vi<br />
        hadde en veldig kjekk uke sammen, og dette ble<br />
        faktisk den eneste ferieturen vi hadde sammen<br />
        siden somrene i barndommen. Det er gode<br />
        minner å ta med, og jeg er veldig glad for at vi<br />
        gjorde det.
      
        Ferie på Kreta
      
        Vi var egentlig akkurat kommet hjem igjen da far fikk en kreftdiagnose. Hoften var bra etter operasjonen, men ble nå avløst av noe mye mer alvorlig. Han slet i to år før han døde i 1995.<br />
        Han bodde hjemme med store smerter hele tiden, og mor pleiet ham 24 timer i døgnet. Da han døde var hun 68 år og helt utslitt.
      
        Savnet etter far var selvfølgelig stort etter et langt samliv, men positiv som hun var, klarte hun å se gleden i alt det andre som livet har å by på. Hun hadde 5 barnebarn som hun var veldig opptatt av, og hadde mye tid sammen med. I årene som kom ble det mange bilturer med Johanne og Håkon. De reiste landet rundt i turbofart, og hadde et flott fellesskap.
      
        Mor likte å ha folk rundt seg, og hver gang jeg ringte henne, svarte hun: hei, kjem du?<br />
        Hver lørdag kl. 12 var det pannekakesteiking hos mor. Dette ble en tradisjon, og som oftest var vi mange rundt bordet. Kjell var der alltid. Han var helt vill etter pannekaker.
      
        Pannekaketid
      
        Mor hadde et mildt og behagelig vesen. Hun smilte mye, og stilte opp i alle sammenhenger. Opp gjennom livet kan jeg faktisk ikke huske at vi har kranglet en eneste gang.<br />
        Ikke engang da jeg kom hjem til mor og far med tre geitekillinger som jeg hadde med fra et opphold i Numedal fikk jeg negative kommentarer. De tok imot geitene, og hadde dem i pensjon i garasjen i tre uker, før Kjell stilte velvillig opp og kjørte dem til et nytt liv i Sogn. De var glad i dyr, men det var nok ikke helt vanlig å ha geiter i et boligfelt, og de fikk sikkert et bedre liv i en størrre flokk.<br />
        Mor hadde hus og hage, og det krevde sitt både sommer og vinter. Både Kjell og jeg hadde mye å styre med, så da Abedin flyttet inn i kjelleren var det til god hjelp for oss alle. Han stilte opp og klippet plen og hekk, og om vinteren tok han seg av snømåking.Det viktigste for henne var faktisk å ha en rolig og god leieboer som var i huset og fulgte med. Det hendte hun sa: Abedin er så stille, skulle ønske han kunne bråke litt mer så jeg visste at han var der. De ble gode venner i løpet av de siste 10 årene.
      
        Vi, og Kjell sin familie hadde julefeiring hos henne vekselvis annet hvert år. Hun likte å stelle i stand, og det var gode dager med mye god mat.<br />
        Det ble etter hvert mye arbeid for henne, og de siste 10 årene byttet vi om på rollene. Da var det hun som kom på julebesøk til oss.
      
        Etter som tiden gikk fikk hun også oldebarn.<br />
        Tre jenter og fem gutter som hun var uendelig glad i og stolt over.
      
        Mor hadde mye kontakt med sine venninner fra barndommen. De besøkte hverandre og reiste på lange turer sammen. De hadde bl.a en rundreise med Hurtigruten som hun syntes var en flott opplevelse. De fleste barndomsveninnene hadde hun god kontakt med hele livet, og hun kunne sitte å prate i telefonen i lange stunder, men nå på slutten var det ingen igjen å ringe til. Tiden hadde innhentet dem alle.
      
        Hun hadde en del plager med slitasje i rygg og knær, så det ble vondt for henne å komme seg rundt til fots. Løsningen ble en handicap-scooter fra hjelpemidddelsentralen. Den likte hun, og nå kjørte hun rundt på egenhånd. Hun klarte seg fint, stort sett. Hun var engang uheldig og veltet i grøften langs E 39 i Gjervik. Da hun ringte til meg og fortalte det spurte jeg selvfølgelig hvordan det gikk. Det gikk helt fint sa hun, det stoppet mange biler og det kom folk fra alle kanter. De fikk meg og scooteren på rett kjøl igjen, og da jeg ikke hadde skadet meg, fikk jeg kjøre videre.
      
        Typisk mor, opp igjen og full fart videre.
      
        Mor feiret sin 90-års dag 31.05. 2017.<br />
        Det var en fin dag med sol fra skyfri himmel.<br />
        Denne dagen hadde hun sett frem til, og da det kom mange gjester, var dagen perfekt. Det var det som var mor sin største glede. Å samle folk hun var glad i, og ha det kjekt sammen.<br />
        I slutten av september 2017, ble hun akutt syk, og sendt på sykehus i all hast.<br />
        Det var mistanke om slag, men etter to uker på Haraldsplass ble hun utskrevet. Hun kunne ikke lenger bo hjemme,så etter 2 måneder med midlertidig opphold ble hun tildelt fast opphold på Knarvik Sjukeheim.<br />
        Hun ble etter hvert plaget av demens, og hun så til tider ting som ingen andre så.<br />
        Hun fortalte om det hun hadde opplevd, og i de fleste tilfellene var det hyggelige hendelser knyttet til livet i Litledalen. Hun hadde møtt venner som hadde vært død i 30 år, men det var veldig tydelig for henne. Stort sett gode drømmer fra en god oppvekst. Hun var klar over at hun rotet en del, og at ikke alt hun trodde hun opplevde var sant. Det hendte fantasiene ble for voldsomme, så da måtte vi korrigere henne.<br />
        En gang hun hadde besøk av tantebarnet Mette fortalte hun noe som Mette stusset over. Da hadde hun et blaff av selvinnsikt og sa: Å, du veit ikkje at eg lyg du!<br />
        På Knarvik Sjukeheim hadde hun det godt. Det er fantastiske mennesker som jobber der, og personalet behandlet henne veldig fint og hun følte seg trygg.<br />
        11. mai falt hun på badet og slo seg. Ikke alvorlig, men etter det kom hun ikke ut av sengen mer. Hun klarte ikke å spise og tilstanden forverret seg.<br />
        Store smerter gjorde det vanskelig for henne, og de siste dagene var det en påkjenning å være der og se lidelsene hennes. Alle barnebarna var innom å besøkte henne, men hun var trøtt og sliten.<br />
        Kjell og jeg var hos henne de siste døgnene, og hun åpnet noen ganger øynene og smilte da hun så oss. Hun lå fredelig og sov og til slutt sovnet hun stille inn.<br />
        Mor har hatt et langt og godt liv, hun har gitt oss så mye varme og godhet,og dette er noe vi bærer med oss videre.<br />
        Hun hadde det så vondt på slutten at det var godt hun fikk slippe nå.<br />
        Hun har vært en fantastisk mor,bestemor og oldemor, og vi savner henne veldig, men heldigvis har vi så mange gode minner som vi kan ta frem i tunge stunder.
      
  &nbsp;

  &nbsp;