Anita Bjørkeli Svaler

Tusen takk for gode og gøye minner fra gymnastida,fine Anita️❤️Vi sanket russeknuter sammen i 1992,jeg besøkte deg på internatet,vi skreiv lange brev til hverandre (i timene),og du var en fryd å henge med🥰 Senere "møttes" vi igjen på sosiale medier,og jeg fikk se de flotte bildene dine🤩 Så uendelig trist å tenke på at du er borte,sender varme tanker til flokken din💔🌹Hvil i fred,kjære Anita️❤️

Anita var storesøstra mi. Jeg er så heldig å ha to storesøstre i mitt liv, som alltid har vært der for meg akkurat sånn som storesøstre skal være. Med gode råd, støtte, tull og tøys og kjærlighet. Selv nå, når jeg selv har blitt 42, så kjenner jeg at jeg har - har hatt, to storesøstre i ryggen som har passa på meg og gitt meg en trygghet og kjærlighet jeg kanskje har tatt for gitt. Hver julaften ringte Anita meg på tampen av kvelden, for å få høre hva jeg hadde fått i julegave og av hvem. Hun ville ha alle detaljene, for det var detaljene hun var mest opptatt av. I år blir det ingen sånn telefon. Vi pleide å ta bilde av handlevogna vår når vi gjorde ukes- handel. Det vil si, det var jeg som gjorde det på den måten, på den lettvinte måten. Anita tok alle varene ut av handleposen når hun kom hjem, danderte dem på bordet, for så å ta bilde. Vi tok altså bilde av ukeshandelen vår, og avogtil gjetta vi prisen. Mitt fokus var alltid på hvor dyrt alt var. 1700 for dette!? Anita derimot pleide å zoome inn på bildene og spørre hva de ulike varene var og hva jeg skulle bruke dem til. Jeg tok meg som regel tid til å forklare, selv om jeg tenkte det var voldsomt til detaljfokus! Nå er det ingen som kommer til å bry seg om den dumme handlevogna mi. Når vi hadde noe å klage på, så valgte vi nok ofte hverandre. Fordi vi kunne stort sett klage på de samme tingene og forstå hverandre. Ingen av oss trengte mye bakgrunnsinfo eller presisere hverken det ene eller det andre, fordi vi bare forstod hverandre. Ikke at vi klagde så mye, men akkurat det - å dele erfaringer, opplevelser og følelser i den grad vi to kunne... Siden Anita er så mye eldre enn meg, så delte vi ikke barndom og ungdomstid i noen stor grad. Hun flytta ut av huset så fort hun kunne og så seg ikke tilbake. Ikke bare dro hun til Hornnes for å gå på videregående, men hun dro sågar helt til Australia og deretter til Alta! Det ble sinnsyke avstander mellom oss. I Alta begynte voksenlivet hennes, da var jeg tenåring. Hun kom hjem til Valle med typen sin. En dødskul biker med Levis-skinnjakke. Og sånn fikk jeg en storebror også. En storebror som kjørte rundt med meg i bilen sin halve natta og var hobbypsykolog når gutter var teite. Jeg flytta langt jeg og. Tromsø. Jeg hadde det ikke noe bra der oppe. Jeg hadde voldsom kjærlighetssorg, jeg var ensom og deprimert. Anita blei bekymra for meg. På den tiden jobba ho på coop i Vaksdal, men sjefen ville ikke gi henne fri. Så hun sa opp jobben, og fløy opp til meg. Hun sa opp jobben for å passe på meg. Anita digga ungene mine. Hu sa ofte det, både til meg og til de. At ho elska de. Mari og Julie fikk en helt spesiell plass i hjertet hennes, og jeg er så utrolig glad for at også de fikk kjenne på den kjærligheten som tante Anita sendte, både gjennom ord på SMS og snapchat, og i handlinger når vi møttes. SUP-ing på sjøen her nede, byturer til Bergen og perling i stua. Hun deler kunstner-genet med mine to små, og det var ikke sjelden ungene lagde noe hjemme som enten tante skulle få, eller som tante måtte se. Så da sendte vi bilde. Og der andre kanskje ville holdt seg til et Wow så fint det var, gikk hun gjerne i detalj og kommenterte lyset eller vinkelen eller andre små detaljer. Sånn at man skjønte at hun virkelig Så. For Anita var utrolig opptatt av detaljene. Alt det små. Det vakre i det ordinære. Sola gjennom vinduet. Lyset når dagen skifter, figurer i skyene, alvene i mosen. Det er ikke så veldig lenge siden hun skrev til meg at livet er gøy! «Livet ass! Så mye gøy oppi det svarte!» skrev hun. Jeg var langt nede i et mørkt hull, og hun ville hjelpe meg opp av det. Anita likte livet, hun så alt det fine, eller - hun så det fine i alt. Jeg savner deg. Jeg kommer til å savne deg hver dag, alle dager. Jeg er så lei meg. Jeg angrer på ting. Jeg har glemt alle de dumme kranglene. Takk for at du var storesøstra mi. Jeg lover å passe på de fine barna dine, men vet du hva? De har blitt fantastiske voksne - akkurat som deg.